Når jeg snakker om reisen jeg straks skal begi meg ut på, er det som om jeg snakker om noe som egentlig ikke kommer til å skje med meg. Misforstå meg rett, jeg SKAL ut å reise. Det er ingen tvil der. Men det er sånn det føles. Det er litt som da jeg var yngre og noen spurte hva jeg ville bli. Sandardsvaret har alltid vært at jeg ville bli journalist. Jeg syntes det hørtes ut som noe jeg ville like, men jeg klarte aldri å tro at jeg skulle bli det. Ble det ikke heller (og vet fortsatt ikke hva jeg skal bli), men det er en annen sak. Poenget er at akkurat som jeg ikke trodde jeg skulle bli journalist tror jeg ikke at jeg skal reise. Er fullstendig klar over at det høres rart ut. Jeg snakker om stedene jeg skal til og hva jeg skal gjøre der, men jeg forstår ikke at det er meg selv jeg snakker om. Kanskje det vil gå mer opp for meg nå som jeg er ferdig med å jobbe.
Tar en timeout på det glade Sørland for å feire at pappa blir 50 år. Når jeg kommer tilbake derfra er det bare fem dager til jeg drar(!). Hvor ble tiden av?
